hits

En av disse kveldene..

Ja nå er det en av disse kveldene.. en av disse kveldene jeg ikke får ro i kroppen og ikke greier å legge meg. En av disse kveldene da følelsene bare tar fullstendig overhånd. Tårene renner og jeg setter musikken enda høyere, jeg orker egentlig ikke tenke... jeg bare skriver for det hjelper.. 

Sikkert mange som synes at dette blir skikkelig klisje, men i denne bloggen er det ingenting som er verken rett eller galt å skrive om.. dette skal være en blogg som skal ta opp akkurat dette, den skal beskrive virkeligheten!  '

og her er det helt valgfritt om man vil lese eller ikke...  <3

Jeg setter på PINK på telefonen og kjenner at hele kroppen er i helspenn, jeg er sint, skuffet, lei meg og bekymret. Hvorfor? jeg er mamma, jeg er lærer, jeg har en liten gutt som skal starte på skolen om et år, denne lille gutten har en diagnose som gjør at jeg må være skjerpet og gjøre ting riktig nå i starten, jeg må ikke dumme meg ut nå.. jeg må passe på at han får det supert siste året i barnehagen og jeg må gjøre alt for å få han klar til skolestart.. om jeg overdriver? Så absolutt ikke, for alle som skal starte på skolen skal ha den best mulige oppstarten uansett hva de har med seg i skolesekken sin, og vi foreldre har et ansvar å gjøre vårt for å gi de søte små det beste utgangspunktet. Når jeg leser brosjyrer og ser filmer om fokale anfall, noe som Jesper har, og det blir sagt gang på gang at han kan dette ut og inn av hverdagen, mange ganger om dagen uten at vi vet at det skjer en gang. Ja, jeg har tanker om hva dette kan gjøre med en liten gutt på 5år.. Jeg skjønner jo nå hvorfor jeg har en liten gutt som er sliten når han kommer hjem, eller setter seg oppe på rommet sitt for å ha ro og leke med legoen sin.. jeg visste ikke at de kunne komme så ofte og heller ikke påvirke nattesøvn så mye som det kan gjøre, det gir litt mer forståelse av hvorfor han sier han er sliten når han står opp om morgenen, eller kommer ned på kvelder helt borte eller opprørt. 

Nå er fokuset på hva vi kan starte med for at alt ikke skal skje samtidig med skolestart, hvordan kan vi som foreldre være med å forebygge, trygge og gi han hjelpemidler for å takle "det å bli borte".. det å ikke huske hva som har skjedd, selv om det er kun for sekunder-minutter? Hva kan vi gjøre for at han skal bli trygg nok for å tørre å si foran andre barn " Nå husker jeg ikke hva som skjedde? jeg er sliten? Kan jeg få slappe av litt?"  

Jeg har god erfaringer med skolestart og har selv jobbet med 1. klasse 5 av 11 år i læreryrket, jeg har spesialpedagogikk som fordypning så jeg vet hva jeg må se etter og det kan fort virke som jeg pusher litt hardt for de rundt meg, men det er sant som man sier at når det skjer noe med sitt eget barn så kommer det fram noe i deg som er ganske sterkt, både på godt og vondt. Jeg mener ikke noe vondt, men jeg blir nok litt hard. 

5 uker har gått og vi er godt i gang med rutiner og Jesper har mange fine dager nå. Vi er flinke her hjemme, vi jobber hver dag med rutiner og akkurat nå er vi i en periode der vi er i ferd med å finne ut hva som fungerer bra og hva som ikke fungerer. Det er ikke mye rom for å vike fra de rutinene da forutsigbarhet er en av de viktigste faktorene for å forebygge, klokka 19 er det natta, skal vi lese så må vi legge oss 1845, skal vi leke først må vi gå på rommet 1830. Dette fungerer veldig bra! Jeg og Joar bytter på å følge opp de andre ungene så det skal bli likt for alle tre. Alle skal få like mye oppmerksomhet, så langt det er mulig. 

Det står blodprøver  og tannlege på hånden min, må huske å ringe legesenteret i morgen for nye blodprøver for Jesper og tannlegetime med Jonathan!

Jeg leser meg opp og ser på filmer, prøver å finne barnebøker som kan være til hjelp. Jeg vet at alt ikke kan læres med engang, men jeg kan gi det en sjanse og klarer jeg å forhindre et anfall eller to så er det fantastisk. 

Hvorfor skriver jeg om dette på bloggen?

Jo det gjør jeg fordi vi er oppfordret til å være åpne om dette og det er lettere for alle oss her hjemme. Det skal ikke være en hemmelighet, det gir oss trygghet. Kanskje er det noen der ute som føler det samme som meg? Kanskje noen som også har en skolestarter? Hva bør man tenke på?

Spillelista nærmer seg slutten og det gjør også dette innlegget. Jeg vet vi fikser dette, fordi vi er en mamma og en pappa som ønsker det aller beste for de tre fineste ungene i verden <3  

 

2 kommentarer

Veldig flott at du er så åpen! :-)

Victoria Larsen: Hyggelig å høre <3

Skriv en ny kommentar