Noen ganger må man bare stoppe opp litt <3

Vi sitter å spiser middag hos farmor og farfar, og plutselig blir jeg bare sittende å se på ungene. Hvor ble tiden av? Det er ikke lenge siden Jonathan var på Sofia sin alder, og nå skal han snart begynne i 6. klasse. Han smiler mens han slenger ut noen kommentarer til lillebror som sitter rett ovenfor, han ler og jeg kan se han er i ferd med å oppnå det som var målet.

Jeg glemmer å ta meg tid til å nyte de ulike aldrene, og det er akkurat slike små øyeblikk som minner meg på det. Jeg ser bort på Jesper, han sitter der hårfin og de nydelige blå øynene sine. Nå skal han opp i 2. klasse og hvor ble det første skoleåret av?

Ved siden av meg sitter frøken jegklareraltselv og spiser med hendene istedenfor gaffelen. Krøllene danser rundt på det lille hodet og hun koser seg så innmari med maten at hun har ikke tid til å se på meg. Lillemor, det har vært berg og dalbane de siste ukene for deg lille venn.

Jeg ser på Joar og tenker hva vi har fått til.. det er ikke alltid like lett å være foreldre til en gjeng på 3 i ulike aldre som krever sitt, men vi får det til, synes jeg selv da. Ungene er godt likt, de er høflige, trygge og omsorgsfulle.Vi har våre kamper mer eller mindre hver dag, men det er slik det er å være foreldre..

Tilbake til der jeg sitter ved bordet, alle spiser og koser seg. Gutta småkrangler og jeg må heve stemmen for at de skal gi seg, som vanlig. Tenk tre søsken, så ulike og med hver sin særegne personlighet, men alle like fine på hver sin måte. En nydelig bukett <3

Jeg ser bort på Jonathan, eldstemann i flokken som er en omsorgsfull, snill og rolig gutt. Den dårlige samvittigheten kommer snikende når jeg tenker på hvor mye han må fikse og ordne selv. Han ble fort stor når Jesper kom til verden bare 4 år, og enda større når Sofia kom til verden, med jeg synes vi er flinke til å gi han goder som de andre ikke får.

Så har vi lillebror på 7 år som er vår lille kunstnersjel. Han er den som tar oss med inn i fantasiverdener og trollbinder oss hver eneste dag med nye ting som vi ikke visste han kunne. Han er også omsorgsfull, klok og like følelsemenneske som mammaen sin. Han har også fått merke at det å bli storebror betyr at han må greie flere ting selv, og det er ikke like lett. Han har fått mer oppmerksomhet pga epilepsien, og det er ikke fordi han betyr mer, men fordi det har vært så mye rundt han i forhold til oppfølging. Nå er det lillesøster som får mer oppmerksomhet.

Lillesøster ja, hun er uredd, viljesterk og klok som alle andre 2 åringer. Hun elsker brødrene sine over alt på jord og hun styrer de lett for å få viljen sin.. Blir spennende å se mer av personligheten til denne lille bestemte jenta <3

Jeg har lært meg at det å være foreldre, og ikke minst mamma innebærer å ha konstant dårlig samvittighet, føle at man ikke strekker til eller være mye sliten.. men det innebærer også utrolig masse latter, gode klemmer og fine stunder <3

Jeg føler meg som verdens heldigste mamma <3

Maya

grayscale photo of family's hands

 

Vi fikk det til allikevel!

Først vil jeg si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger på lørdagens blogginnlegg! Ikke bare fine kommentarer, meldinger og telefoner, men også tilbud om to hytteturer har vi fått! Jeg er uten ord, og veldig takknemlig for at vi har så mange fine folk rundt oss <3 

Vi bestemte oss for å se en siste gang på VY sine sider og den 31 juli fant vi billetter som skal ta oss med opp til Lofoten. Vi får 7 dager i Lofoten og 2 dager med reise, og det til en billig pris! Joar har en ferieuke igjen så dette passet perfekt. Tenk at vi skal oppleve hvite strender, bestige fjelltopper og få dra ut på eventyr sammen! Det er nesten for godt til å være sant, og det kom en liten tåre da også! Føler at jeg ikke har gjort noe annet enn å felle tårer de to siste ukene, men dette var gledestårer, og lykke for at endelig hadde vi flaksen på vår side! 

Vi har fortsatt to uker ferie igjen sammen og de skal vi fylle med gode sommerminner. Nå skal vi prøve å leie oss en kano og ta med oss lavvoen i nærmiljøet mens det er spådd sol og sommer! Det gleder vi oss veldig til, men vi skal også bare nyte å være sammen for nå er det ferie med sene kvelder, sene morgener, vi gjør akkurat som vi vil og det merkes godt at alle trives veldig med det <3 

Det blir også en hyttetur til søster´n i Rendalen og noen småturer hit og dit.. kanskje vi til og med kan få en kveld eller to alene, bare jeg og Joar.. Det hadde vært fint, for med 3 barn er ikke det hverdagskost 😉 

Ønsker dere en fin kveld videre <3 

Maya 

smacap_Bright

Vi må våge å være foreldre <3

Den siste tiden har det dukket opp flere videoer hvor ungdommer er ugreie mot hverandre, det er ungdomsgjenger som går løs på enkeltpersoner. Dette er ungdommer som bruker vold, verbal- og fysisk mishandling mot enkeltpersoner, andre ungdommer. 

Jeg har lest en del kommentarfelt og mange lurer på hvor politiet er, men her tenker jeg at alle foreldre må gå i seg selv, og ikke minst spørre seg selv om man vet hva ungene sine driver med når de er med venner og ute sene kvelder.

Jeg er også mamma til tre, to gutter og ei jente. Jeg vet at den tiden kommer da vi begge her hjemme må følge ekstra godt med på hva som skjer, og at vi må våge å være de “upopulære” foreldrene. Vi må våge å ringe andre foreldre om noe ikke er greit, og faktisk innse at det KAN være mitt barn som er ugrei, som starter bråk eller styrer en gjeng. Vi må våge å si nei til våre egne barn og ta de kampene som føles aller viktigst, for det er ikke alle kamper vi får til å ta, da tror jeg ikke at man ville ha gjort noe annet. 

Jeg er ingen ekspert, jeg er bare en helt vanlig mamma som synes utviklingen blant barn i dag er skummel. Det kan være ungen min som er den som blir utsatt for alt det grusomme eller så kan det være ungen min som utfører alt det grusomme! Ja, jeg sier det høyt, men jeg er ganske sikker på at det ikke vil være en av mine som vil utsette andre slike handlinger, eller er ikke det slik alle foreldre tenker? Det kan skje, og det skjer! Derfor kan vi ikke stikke hodet i sanden og tenke at dette kan ikke være mitt barn, for det kan det. 

Hvor starter dette? Hvor er punktet da det skjærer seg og vi voksne tillater det å gå så langt? Hva skjer når foreldrene får beskjed om det som har skjedd? blir det konsekvenser eller får de fortsette? 

Det er mange spørsmål og jeg lurer på hva er det som er avgjørende for at disse valgene blir tatt?. Hva er vanskelig å vite, men kan det være fravær av tilstedeværelse hos oss voksne? Må ungene greie seg mye alene uten at vi vet hva som skjer? Tar vi andre foreldre på alvor når de tar kontakt om noe kan være vanskelig eller er det slik at mitt barn har alltid rett? Tar vi skolen på alvor, er skole-hjem samarbeid så tett at vi kan plukke opp noe der? Klarer vi å følge med på hva som skjer på SOME? Har vi foreldre tilgang på telefoner, nettbrett og pcér? Tør vi å si at det skal være åpent slik at vi kan ha oversikt? Tør vi å innse at ungene våre er i et miljø som ikke er bra, og ikke minst tør vi ta kontakt med de andre foreldrene i samme miljø?

Her tror jeg det er mange viktige spørsmål som det er lurt å tenke over, jeg gjør ihvertfall det. Jeg tror også at samfunnet vårt er med på å forme disse unge menneskene og valgene de tar. Det er vi som lager dette samfunnet så i bunn og grunn så må vi voksne starte med oss selv og tenke hvordan vi er som forbilder for våre egne barn. Vi må være ærlige ovenfor oss selv, velger vi karriere og jobb foran familielivet, legger vi tilrette for at det er fritt fram for sene kvelder uten at vi vet hva som skjer? 

Jeg er INGEN ekspert og jeg har ikke noe svar, men ønsker å sette fokus på dette for det er skummelt! Den eldste gutten min er 11 år og det er ikke lenge igjen til ungdomstiden som jeg vet er vanskelig for mange. Tiden da mye skjer i kropp og sinn, usikkerhet og de blir presset til å ta vanskelige valg <3 

Kjære alle foreldre, la oss alle våge å vite hva barna våre driver med på sosiale medier, og med venner! La oss våge å ta telefonen å ringe andre foreldre om noe er vanskelig. Vi må våge å høre at ungene våre ikke alltid er greie. La oss være tøffe nok til å si nei og være upopulære, det er ikke alle andre som får lov til alt mulig. Vi må skape trygghet, forutsigbarhet og grenser for våre barn, det er det alt handler om, ikke at politiet skal ta ansvar. Politiet er kun bistand som skal hjelpe oss når det allikevel skjer noe som ikke skal skje.

Jeg gjør feil daglig og gir meg i mange kamper, men aldri de kampene som er viktig for at ungene mine skal oppføre seg ordentlig. 

Ha en fin dag, og dagens innlegg er kun for å sette fokus på dette som skjer nå!

Maya 

 

Det vil seg aldri helt for oss..

I dag skulle vi ha lagt ut på vårt største eventyr, men sånn ble det ikke.. 

Vi skulle satt oss på toget, og i morgen ville vi ha vært i Lofoten, vi skulle besøke hvite strender, bestige fjelltopper og virkelig oppleve Norge og naturen sin på sitt beste.. Nå sitter vi hjemme og må finne på noe annet, og det egentlig ganske raskt da Joar har kun 3 uker ferie. 

Det er torsdag.. Jeg sitter i et jobbmøte om neste år da telefonen ringer. Jeg ser at det er fra barnehagen og tenker at nå må jeg hente Sofia.. Jeg svarer, det er en voksen fra barnehagen som vil informere meg om to hendelser i forhold til Sofia. Jeg kjenner at hjertet pumper litt raskere og tårene presser på, det kan ikke være sant! Jeg sier at om hun er i fin form kan hun være i barnehagen til jeg er ferdig i møte, og det blir hun. Jeg går inn på møte og akkurat da legger jeg det langt bak i hodet og tenker at det gagner ingen at jeg blir lei meg nå.. 

Etter møtet  ringer jeg helsestasjonen og forklarer situasjonen, og hun anbefaler at jeg ringer legen min og får time så raskt så mulig. Jeg gjør det og mandag, nest siste skoledag får jeg time. 

Helga går fort og vi planlegger ferien vår som skal skje helgen etter.  Lite visste jeg at foran oss ventet en hektisk og utfordrene uke som skulle velte alt av planer.. 

Mandagen kom og vi møtte på legesenteret til avtalt tid. Sofia var flink, vi tok crp og temperatur, og snakket lenge med legen. Han skulle kontakte Ahus og vi skulle få tilbakemelding.

Jeg kjørte Sofia i barnehagen og hun sa hadet til meg med et stort smil. Hun elsker å være i barnehagen. Jeg setter meg i bilen, og før jeg drar skal jeg bare se på noen tilbudsapper på telefonen, og da kommer en voksen ut å sier at nå skjer det igjen. Jeg løper inn og jeg ser det med en gang. Hun er borte, langt borte. Jeg snakker med henne og skjønner at det går ikke, så klyper henne litt i kinnene og sier navnet hennes. Hun reagerer ikke på det heller, og jeg begynner å legge hendene mine rundt skuldrene henne, for jeg vet at fysisk kontakt hjelper, ihvertfall med Jesper og det er alt jeg har å gå etter akkurat nå.

Plutselig er hun tilbake og strekker armene opp i mot meg, og jeg løfter henne tett inntil meg. Jeg holder henne inntil meg og jeg kjenner hun dytter hodet hardt inntil meg, og det begynner å rykke til i venstre hånden hennes og jeg ser at øynene blir borte igjen, men heldigvis for et kort stund. Jeg tar henne med hjem og setter henne i sofaen mens jeg finner saft med sukker og litt mat. Kroppen trenger ofte energi etter et slikt anfall. 

Legen ringer og skal gi meg svar på crp, som var helt fine. Jeg forteller at hun har hatt anfall, han ringer vakthavende lege på sykehus og plutselig er vi på barnemottaket på Ahus. Samtaler med leger, venting, blodprøver, samtaler med barne-sykepleiere er det som preger dagen..

Vi får reise hjem på permisjon på natta og vi får time til EEG klokka åtte neste morgen. Klokka 21.30 må jeg på jobb, jeg skal avslutte med klassen, rydde klasserom, bytte plass og alt er bare kaos i hodet. Jeg drar hjem fra jobb ved midnatt og sover minimalt den natta. EEG går fint og den viser ingenting, men legen forklarer meg at som regel ser man ikke utslag på denne prøven i så tidlig alder om det ikke er veldig sterk epilepsi. Vi skal tilbake senere i sommer og ta flere prøver og nattprøve. 

Vi får lov til å dra hjem.. og det er mye følelser i kroppen. Usikkerhet, dårlig samvittighet for å gå glipp av siste dag med klassen, stress for alt som skulle gjøres.. MEN jeg har ikke tid til å falle sammen nå, for nå må jeg fullføre alt og ta vare på ungene på best mulig måte. Onsdagen kommer, første dag i sommerferien og jeg er ganske sliten, Sofia er urolig og det er egentlig ingen god dag. En mamma kommer med gave fra klassen, hun drar og da kom tårene. Den traff en nerve og da greide ikke jeg å holde igjen følelsene, alt bare kom <3

Så kom torsdag og vi hadde fått klarsignal om å kunne dra på ferie med stesolid og buccolam i sekken, anfallmedisiner for storebror og lillesøster. Joar satt seg ned for å bestille billetter og da var det utsolgt. Verden raser på nytt og jeg kjenner, eller vi begge kjenner, at nå er det bra! Kunne vi ikke hatt litt flaks? Ja, så da må vi finne på noe annet om det ikke skjer et mirakel.. men det får bli etterpå, nå skal vi ta med oss ungene og bade i varmen. Vi tar en dag av gangen, og selv om vi kjenner godt til epilepsi så kjenner vi begge at det er en tung situasjon å være i uten at vi egentlig sier det høyt.

Jeg sier som sist at dette kommer til å gå veldig fint, bare litt mer utfordrende enn vi tenkte at det skulle bli, men hvem vet hva resultatet blir. De vet jo ikke, men som legen sa så har det veldig mange likhetstrekk med epilepsi og det er arvelig..

Ha en fin lørdag, lag fine sommerminner, det skal vi <3

Maya 

Så mye mer enn “bare” en katt <3

Det tikker inn en melding på messenger, og jeg trenger ikke lese den for å skjønne hva som står…

Nå vet jeg at hun er på et bedre sted <3

Jeg kjenner det kommer noen tårer, det er så jævlig trist! Stakkars gutta, de er helt knust etter at vi fortalte de i går at hun måtte få slippe å ha det vondt lengre. Jeg tror ikke det finnes noe verre enn å se ungene sine så knust!

Vi satt oss sammen på gresset i går og ga henne masse kokt skinke, som var hennes favoritt. Hun koste seg samtidig som vi så at hun hadde vondt. Alle visste at dette måtte gjøres, men det gjør ikke noe mindre vondt av den grunn. Mange tårer ble det på store og små, men allikevel ble det en fin avskjed.

I 2007 kom hun og søsknene til oss gjennom FOD etter å ha blitt etterlatt i en pappeske, helt ferske!  Vi skulle bare hjelpe til noen uker før de skulle videre til nye familier. Det skjedde ikke for jeg og Joar greide ikke å gi de fra oss.. Det er oss i et nøtteskall <3

For oss var ikke dette bare en katt, men en del av familien. Dette var Jonathan sin katt som alltid snek seg opp til han i sengen eller løp etter han oppover gata når han skulle til kamerater. Det var de to som koste på sofaen og han ga henne mye omsorg. Det er tøft for en gutt på 11 år å si farvel til sin beste venn, men han er tøff og ønsket å bli med inn til dyrlegen. Dette var han sin måte å forsikre seg på at hun var trygg i det hun sovnet.

Takk for 13 fine år Tequila, du vil bli savnet <3

Maya

Klasserommet er ikke for alle <3

Jeg sitter hjemme ved spisebordet og tenker på de siste månedene, alt som har skjedd. Korona satte det meste på hodet og jeg måtte tilpasse meg en helt ny hverdag som alle andre. En ny hverdag med tre små barn hjemme som skulle følges opp, og det samme med skoleklassen min. Fra en dag til en annen var hverdagen snudd på hodet, og det samme med arbeidsdagen. Teams, elevene skulle på den digitale plattformen de ikke hadde brukt før, og ja litt kaos ble det, men alle kom seg på til slutt. Alt skulle foregå digitalt og i ukene fremover jobbet jeg døgnet rundt. Alle var vi med på dugnaden for at vi skulle få dette til sammen.

Så ble skolen åpnet igjen, og på sosiale medier begynte det å hagle kritikk mot lærerne som i de første ukene ble sett på som helter. Vi hadde hatt alt for lite kontakt med elevene, de hadde hatt en for dårlig utvikling i hjemmeskolen og for lærerne var dette en ferie, en pause. Jeg har ikke noe behov for å bli sett på som en helt, men jeg fortjener respekt for den jobben jeg gjør. Hjemmeskolen var ingen pause for meg  og kan aldri tenke meg at det var det for noen andre lærere heller! Jeg har aldri jobbet mer enn det jeg gjorde akkurat i den perioden. Jeg satt til langt på kveld, planla, fulgte opp og jeg gjorde det så forutsigbart som jeg kunne for elevene mine.

Skolen åpnet for de minste, vi skulle vaske hender, sprite hender, holde oss i egne soner, 1 meters avstand i klasserommet og alt det andre som fulgte med. Jeg har en klasse med 17 elever som ble en kohort, og igjen måtte vi kaste oss rundt for å tenke annerledes. Vi ble oppfordret til å være ute, tenke kreativt for dette fikset lærerne. Igjen kom trua på at vi kunne klare det.

Jeg fant min lidenskap i det å være ute, og det samme gjorde elevene i klassen min. Vi startet opp med skogskole, uteskole med masse læring. Det gikk noen uker og igjen kom det i media at lærerne måtte begynne å være mer inne i klasserommet for det var der elevene lærte mest, i klasserommet. Vi kunne ikke drive med koseturer og flest mulig elever måtte komme seg tilbake til vanlig skolerytme.

I en jobb med barn, eller i andre jobber, så er vel ikke alt svart/hvitt?

Vi må huske at det er ikke alle elever som trives i et klasserom, som synes det er vanskelig å forholde seg til en oppgaver i en bok. Vi må huske at alle barn lærer forskjellige og at vi voksne skal tilrettelegge for det. Vi må huske at barn trenger å bruke kroppen og være aktive.

Vi er forskjellige og vi har forskjellige forutsetninger for å lære..

Er det noe jeg har erfart igjennom de siste ukene så er det at uteskole er fantastisk. Det er utrolig mye planlegging som ligger bak en god og læringsrik dag ute i skogen, og det har jeg følt på kroppen. Jeg jobber sent som tidlig, hverdag som helg og hjernen jobber hele tiden med nye ideer. Selv om jeg kjenner at det til tider kan bli litt mye, så er alt glemt når jeg ser den faglige, sosiale og motoriske utviklingen mine elever har hatt den siste tiden.

Er det bedre å lære om dl og liter i et klasserom, eller ved et vann hvor man kan jobbe praktisk og visualisere hvor mye en dl er ved å  bruke desilitermålet i tjernet vi jobber ved.

Er det bedre å lære om maur i et klasserom når man kan dra inn til en gapahuk langt inne i skogen å se maurene i sitt element? Jeg husker hvordan latteren runget gjennom skogen da vi så at den ble hvit rundt munn da den spiste av den søte yoghurten vi hadde lagt ut.

Er det bedre å lære om biene på engelsk i et klasserom når man kan finne seg et fint og åpent sted i skogen hvor man kan sitte i sola og jobbe differansiert med et utrolig morsomt opplegg fra malimo? Her blir faglige forskjeller gjort mindre synlige.

Er det bedre å lære seg å steke pølser/pannekaker på et skolekjøkken når man kan gjøre det på en primus ute i skogen?

Er det bedre å lære om fugler i et klasserom når man kan lære om fugler der du faktisk kan se en fugl i levende live samtidig som du også kan bygge en fuglekasse på samme sted?

Vi har gjort alt og hadde du spurt elevene mine så hadde de nok svart at skogen var et godt sted å lære. 🙂

Jeg sier ikke at vi bare skal ha uteskole, men jeg tror på en blanding av læring ute i skogen og i klasserommet. Jeg tror på en tilpasning for alle elever, ikke bare de som fungerer godt i et klasserom.

I dag satt jeg meg på sykkelen med en diger tursekk på ryggen, og bak meg hørte jeg 17 stemmer som snakket med hverandre. Du kunne høre at det var mye glede i stemmene, latter og forventningene til dagens tur var der helt klart. Rett før jeg gjorde signal om at vi skulle dra så tenkte jeg at dette er en dag som skal fylles med læring, og mål fra lærerplanene skal innfris langt inne i skogen, og kosen? ja, den kommer som et tillegg.

Maya

Vår første lavvotur på en varm sommerdag <3

Hei alle sammen, nå er det en stund siden sist.

Grunnen er ganske enkel og det er at det har vært så mye jobb at jeg ikke har hatt noe tid/energi igjen til å få ut innlegg de siste ukene. Jeg har masse å fortelle dere om fine turer, gode opplevelser, og i dag kommer et innlegg om vår aller første lavvotur i helga.

Vi har gått til innkjøp av lavvo istedenfor telt og grunnen til det var at vi trenger en del plass til alle oss på tur. Vi fikk kjøpt en 4-6 lavvo og vekten var på 6,5 kg, og det var viktig for oss siden vi skal ha den i sekken over Hardangervidda. Planen er å tilbringe noen dager på Hardangervidda før vi drar videre til noen av Norges perler.

Lavvotur var det jeg skulle skrive om i dag, og vi bestemte oss for et par helger siden at vi skulle teste den noen dager før vi dro på ferie. Vi dro fra søndag til mandag, og første utfordring på veien var plassering. Vi trenger en del plass med lavvo og vi fant plutselig ut at vi var litt tomme for ideer når det gjaldt å finne oss en plass. Lørdagen tok vi turen ut for å se om vi fant oss et sted, og vi fant et lite paradis rett ved veien! Det var helt genialt for om det skulle skje noe var ikke bilen langt unna. Nærtur er topp!

Vi fikk pakket sekker og satte ut på tur søndag morgen. Sola skinte og det var varmt, folk var ute å badet og koste seg. Vi fant plassen og vi rakk ikke sette ned tingene før ungene var i vannet <3

Etter noen timer ble det taco i skyggen og etter det ble det enda mer bading. Kvelden kom og vi gikk oss en tur, der fant vi oss en benk og koste oss med firkløver og potetgull.

Jeg gruet meg litt til denne turen også med tanke på soving. Det å ha med seg en 2 åring på tur i skog og mark er ikke alltid like lett, og soving er en stor utfordring. Det ble litt som jeg fryktet og da klokka var 23.30 lå hun i soveposen sin.. det varte ikke mer enn et par timer før hun krøp ut av posen første gang, i søvne, men da klokka ble fem fikk jeg lagt henne i samme pose som meg og da sov vi til 08.30. Det var godt!

Sola skinte og vannet lå stille da vi gikk ut av lavvoen, og en bedre følelse finnes ikke. Natten var glemt i hodet, selv om jeg kjente det i kroppen 😉

Ungene var igjen i vannet før Joar fikk laget seg kaffe og Sofia smilte fra øre til øre i den rosa badedrakten med ananas på, så vakker. Gutta svømte over til øya si, og Jesper opplevde mestring på det å utfordre seg i vannet.

Frokost, egg og bacon, ble spist i strålende solskinn og ikke lenge etter sovnet Sofia. Vi andre badet og solte oss, og noen timer senere pakket vi sammen og dro hjem. Alle var slitne og røde i kinnene etter et døgn ute.

Vi lærte masse og tar med oss disse erfaringene videre til planlegging av sommerferien. Det blir en spennende tur og jeg kjenner litt på alle følelser når jeg tenker på den, men å utfordre seg selv på ting som er skummelt kan være en god ting.

(Om du vil følge oss på tur så har vi opprettet en instagramkonto som heter friluftsfamile_5)

Maya

Et lite paradis kun for oss <3

Ny lavvo!

Taco er alltid en favoritt hos store og små!

 

Vakker sommerkveld <3

Morgenbad <3