Noen ord fra en lærer som nettopp har tatt sommerferie.

Jeg sitter her litt smårød i ansiktet og kjenner at kroppen er sliten. Den er sliten etter et langt skoleår. Et krevende skoleår. Korona, tilpasninger, karantener, håndsprit og kohorter.

Jeg føler meg tom. Er det virkelig ferie allerede?

Synes ikke det er lenge siden jeg sto i skolegården for å ta i mot 1.klasse. Sommerfuglene var definitivt til stede og et håp om at koronaen hadde roet seg lå i bakhodet.

Høsten kom og det viste seg at slik var det ikke og vi var på nytt klare for å jobbe oss igjennom pandemien. Hjemme og jobb, det var der vi var. Kun oss fem, familien kunne vi ikke møte. Trist og tungt spesielt for ungene, men jeg juger om jeg ikke sier at det traff også meg hardt.

Jul, oss fem her hjemme. Koselig, men ikke det samme som å feire med familien.

MYE jobb, planlegging, stress, ny lærerplan og teams møter. En annerledes hverdag. En tøff hverdag. En lærerik hverdag.

Vinteren kom. Jeg liker vinteren, men med den kom enda mer smitte. I mars/april hadde vi 24 karantenedager. Det var tøft for både liten og stor! Alle ble vi rammet, alle satt vi her hjemme, alle testet vi oss og alle her gjorde vi så godt vi kunne ut ifra situasjonen vi hadde havnet i.

Så kom streiken, det kom faktisk en del tårer når den ble avblåst! Skuffelsen av å ikke bety mer og ikke få den forståelsen om hvordan det har vært å stå i klasserommet i pandemien. Det har vært steintøft!

Det å være lærer er ikke bare en jobb, for meg er det en livsstil. Jeg kan ikke legge igjen tankene på jobb og dra hjem. Kanskje den påvirker meg for mye? Mulig, men det er nå slik jeg er, jeg er lærer! Jeg kommer nok alltid til å være lærer selv om noen enkelte dager tenker jeg noe annet.

Jeg sitter i stua, ser bort på eldstemann. Solbrun og fin etter en uke på leirskole. En 12åring som er klar for sommerferie. En gutt som har jobbet beinhardt og økt i alle fag. Jeg er så stolt at jeg sprekker.

Ute hører jeg barn som leker. Mellomste i gjengen leker ute med venner. Det er barnelatter. Det har vært et tøft år for han. Det har vært gode nyheter med tanke på epilepsien og det tar vi med oss. Det er ikke lett å være 8 år og leve i en pandemi, men nå tenker vi ikke på det.

Lillesøster er skrevet ut av Ahus og vi er så glade for at hun ikke har epilepsi. Hun har blitt så stor. Prater som en foss og ønsker å gjøre som hun vil hele tiden. Trass. Trass og korona er ikke en kombinasjon som er heldig (pluss pubertet), men vi har kommet oss igjennom det også.

Jeg har ikke sjans til å se spisebordet, det er dekket av gaver og leker. Jeg føler meg heldig som har mange fine mennesker rundt meg. Jeg føler meg tynnslitt, men lykkelig. Lykkelig over å ha kommet oss igjennom et krevende skoleår. Herlighet, tenk at det er sommerferie.

Jeg skal bruke ferien min til å lade. Gjøre meg klar til høsten. Til alle mine prosjekter.

Når vi snakker om prosjekter. I våres startet jeg min egen uteskolekonto hvor jeg deler uteskoleopplegg som jeg lager selv. Uteskolemed_maya. Responsen har vært enorm, 3200 medlemmer på fire uker. Lærere og elever som bruker mine opplegg rundt om i Norges land. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker. Det å lykkes føles så bra.

Nå tar jeg en pause fra alt. Det blir godt. Hverdagsstresset trenger jeg ikke tenke på de neste ukene. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Vi kan gjøre hva vi vil. Vi kan ha sommerferie.

Maya

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg